Årskavalkade 2025 – et år som forandret meg

Når jeg ser tilbake på året 2025, er det umulig å beskrive det som bare et aktivt eller innholdsrikt år. Det var et år som satte spor. Et år som utfordret meg, formet meg og på flere måter endret perspektivet mitt på både arbeid, ansvar og livet utenfor det som kan planlegges og kontrolleres.

Året startet stille i Vadsø og Finnmark, med naturen, vinterlyset og lange horisonter som ga rom for ettertanke. Slike øyeblikk har alltid vært viktige for meg: pauser uten krav, steder der jeg kan puste og hente meg inn før tempoet tar over. Samtidig er Finnmark ikke bare stillhet og skjønnhet. Det er kulde, mørke og avstander som stiller krav til både utholdenhet og struktur. I 2025 visste jeg ennå ikke hvor avgjørende denne kombinasjonen av ro og krav skulle vise seg å bli.

I løpet av høsten og vinteren, før jeg startet i ny jobb, gjennomførte jeg et studie i regi av Politihøgskolen og Forsvarets høgskole med fokus på nasjonal sikkerhet og beredskap. Studiet ga nye perspektiver på samvirke, ansvar og beslutninger i komplekse situasjoner, og bidro til å styrke forståelsen av hvordan ulike sektorer må fungere sammen når systemene settes på prøve.

I februar startet jeg i ny jobb. Det ble raskt tydelig at dette ikke bare var et jobbskifte, men et steg inn i noe helt nytt. Et nytt fagområde, nye problemstillinger og en kompleksitet som både utfordret og motiverte meg. Jeg ble kastet rett inn i krevende oppgaver, men opplevde samtidig noe sjeldent: en arbeidshverdag som var genuint givende fra første stund.

Jeg har fått arbeide sammen med svært dyktige kollegaer. Mennesker med høy kompetanse, sterk arbeidsmoral og solid faglig integritet. Å få være leder for et slikt lag har vært en stor glede. Ikke fordi det er enkelt, men fordi det gir mening. Å lede mennesker som tar ansvar, leverer kvalitet og bidrar til et miljø preget av tillit og profesjonalitet, har vært en av de største positive opplevelsene i 2025. Jeg har lært enormt mye og kjent på en oppriktig stolthet over både laget og det vi får til sammen.

Parallelt med dette fortsatte det som alltid har vært en del av meg: skytingen, treningen og instruksjonen. Skytebanen har vært et anker gjennom hele året. Et sted der alt er ærlig, og der det ikke finnes unnskyldninger, bare resultater. Mange timer alene, mange timer sammen med gode venner, med fokus på detaljer, flyt, presisjon og utvikling. Noen økter var bekreftende, andre brutale. Begge deler nødvendige.

Mye av dette arbeidet handler også om praktisk håndverk. Å bygge, tilpasse, justere og forbedre. Små løsninger, konkrete grep og detaljer som kanskje ikke er synlige for andre, men som er avgjørende for helheten. Det gir meg en egen ro å arbeide slik og minner meg om at kvalitet ofte skapes i det stille, før resultatene vises.

Fellesskapet rundt skytingen har vært viktigere enn noen gang. Å dele erfaringer, trene, konkurrere og være til stede i miljøet. Det er i disse øyeblikkene jeg kjenner meg hjemme. Fellesskapet handler ikke bare om prestasjon, men også om trygghet, humor, støtte og det å bli sett, også på dager der resultatene ikke er det viktigste. Instruksjon og veiledning har fortsatt å være en sentral del av hvem jeg er. Det å lære bort, forklare og se andre lykkes gir meg stor tilfredsstillelse. I 2025 har dette også vært en måte å holde struktur og retning på, midt i alt som ellers skjedde.

Så kom påsken.
Og med den det tyngste øyeblikket i året.

Mamma døde.

Vi hadde et svært nært og godt forhold. Et trygt forhold. Hun var en konstant i livet mitt: en støtte, en samtalepartner og en trygghet jeg alltid visste var der. Å miste henne satte alt annet i perspektiv. Sorgen kom ikke som et dramatisk øyeblikk, men som noe som har ligget der gjennom resten av året. Stillere, tyngre og mer gjennomgripende enn jeg hadde forestilt meg.

Tapet har preget meg. I måten jeg tenker på. I tempoet jeg velger. I hva jeg bruker energi på  og hva jeg bevisst lar ligge. Samtidig har det forsterket noe i meg: en dypere bevissthet om betydningen av relasjoner, om å gjøre ting ordentlig og om å være til stede der det virkelig betyr noe. Jeg bærer henne med meg videre, i alt jeg gjør.

Resten av året ble en øvelse i balanse, mellom jobb med høyt tempo og stort ansvar, mellom skyting, fellesskap og arbeid, og mellom fremdrift og ettertanke. Det har vært perioder med høy intensitet, lange dager og krevende beslutninger. Samtidig har det vært korte øyeblikk med ro, smil, latter og stillhet, som har vært minst like viktige.

Sportslig har jeg deltatt i Norgesmesterskap, Nordisk mesterskap og VM. Resultatmessig har det vært en jevn sesong, preget av at det mentale har vært særlig krevende. Likevel klarte jeg å bli både norgesmester og nordisk mester i Steel Challenge. I en idrett som krever fullt fokus, finnes det lite rom for tunge tanker. Det har ikke alltid vært enkelt å tømme hodet, men det gjør prestasjonene desto mer betydningsfulle.

VM var ikke bare en konkurranse, men også et møte med en ny verdensdel, Afrika, og landet Sør-Afrika. Mesterskapet ble arrangert knappe to timer fra Johannesburg, og oppholdet ga sterke inntrykk. Sør-Afrika er et land med enorme kontraster, der luksus og ekstrem fattigdom eksisterer side om side. Det gjorde inntrykk å se dette på nært hold. Samtidig fikk jeg oppleve Afrikas dyreliv, en opplevelse jeg har ønsket meg lenge, og som gjorde at jeg kunne krysse enda ett punkt av på min egen bucketliste.

Arbeidet har også brakt meg til Tyskland, nærmere bestemt Oberammergau. En liten perle på grensen til Østerrike, omgitt av et storslått og naturskjønt landskap, med klassiske tyske bygninger og en helt særegen atmosfære. Kurset ved NATO-skolen var svært lærerikt, både faglig og menneskelig. Flere av medkursdeltakerne møtte jeg igjen senere på konferanse i Stavanger, en påminnelse om at logistikkmiljøet i NATO er relativt lite, tett og preget av sterke faglige nettverk.

Mot slutten av året ser jeg tydelig at jeg har utviklet meg, ikke bare faglig, men også som menneske. Jeg har stått i ansvar. Jeg har ledet. Jeg har lært. Jeg har mistet. Og jeg har fortsatt videre.

En gledelig nyhet kom også mot slutten av året: Jeg skal bli bestefar. Min kjære datter har termin i mai neste år. Det er en rolle jeg gleder meg enormt til. Barn og jeg passer godt sammen, og jeg ser frem til å ta del i denne nye fasen av livet med glede og forventning.

Mot slutten av året har også omgivelsene endret seg, denne gangen som følge av en ufrivillig hendelse. En vannlekkasje i huset førte til at hele første etasje måtte bygges opp igjen med nytt gulv. Det er noe symbolsk i dette, å rydde, reparere og gjøre plass for det som skal komme videre.

Når jeg ser tilbake på minnene fra 2025, ser jeg ikke bare aktiviteter og hendelser. Jeg ser et år der jeg har vært hel. Med alt det innebærer: styrke og sårbarhet, kontroll og tap, fremdrift og sorg.

2025 var ikke et lett år.
Men det var et ekte år.

Og det tar jeg med meg videre.