I slutten av september hadde jeg gleden av å delta i Europamesterskapet i Hellas, nærmere bestemt i Korint, som er hjem til drøye 35 tusen innbyggere. Europamesterskapet, IPSC Level 4, er alltid en spennende opplevelse, og denne gangen skulle det vise seg å være en reise fylt med utfordringer og prestasjon, både fysiske og mentale.
Hele EM-arrangementet startet med en praktfull åpningsseremoni på en varm søndag, med innmarsj, taler og lokal underholdning. Det var en flott måte å begynne mesterskapet på og bidro til å bygge opp forventningene.
Selve main-matchen under EM varte i fem skytedager. Normalt er det en hviledag i løpet av mesterskapet, og denne dagen bestemmes av hvilken squad man tilhører og hvordan tidsskjemaet legges opp. Mesterskapet var intensivt med skyting fra mandag til torsdag for min del. Hver skytedag besto av seks stager. Squaddene besto kun av åtte skyttere, noe som betydde at vi kun tilbrakte 2,5 timer på banen hver dag. Dette konseptet var virkelig effektivt og gjorde mesterskapet enda bedre.
Jeg og laget mitt, som inkluderte Stig, Espen, Frode og med selv, begynte på Area 1, som besto av stage 1 til stage 6. Vårt mesterskap startet på stage 3, med meg som den første skytteren. Stage 3 var en relativt enkel stage, med fire små poppere, en bobber og en svinger. Konkurransenerver fikk meg til å bruke noen ekstra skudd for å få ned popperne, men de bevegelige målene gikk etter planen. Resten av laget presterte omtrent på samme nivå. Den største utfordringen etter den første konkurransedagen var tempoet på våre gjennomføringer av stagene. Dette krevde en nøye analyse og en endring av taktikk for neste dag. Vi bestemte oss for å øke farten, et taktskifte.
Tirsdagen kom og med den stage 7 til 12, hvor stage 11 var den krevende sterkhånds-stagen med både bobber og svinger. Denne dagen gikk betydelig bedre enn mandagen, med en skyting som var 5-6% bedre. Dette var virkelig en god skytedag for meg. På sterkhånds-stagen klarte jeg til og med å slå Eric i tid, selv om han er en maskin som overgår meg i poeng, noe som gir ham en bedre hitfactor. Likevel gav denne prestasjonen meg troen på at taktskiftet var en del av mitt repertoar som jeg behersket. Det svenske laget som vi skøyt sammen med prøvde det samme, men de falt av. Det er tross alt det viktigste å slå svenskene, det har jeg lært av pappa.
Onsdag og torsdag var de to siste konkurransedagene med stagene fra 13 til 24. Disse dagene var gode konkurransedager, med taktskifte som fungerte som planlagt for meg og laget. Torsdag kveld var også spesiell, med en felles middag arrangert av forbundet, da vi hadde en fridag på fredagen. Torsdagen var også min 45-årsdag, og den ble feiret med middag, bursdagssang og gaver. En veldig hyggelig overraskelse som jeg satte enormt pris på.
Fredagen ble min velfortjente fridag, og jeg tilbrakte den sammen med pappa, som fikk muligheten til å besøke Akropolis i Athen. Akropolis, som er en del av verdensarven, er en høyde som stiger majestetisk over Athen, og den dominerer byen. Det er mest kjent for Parthenon-tempelet, dedikert til den greske gudinnen Athena, og det er en strålende representasjon av den klassiske greske arkitekturen. Dette ble en hyggelig opplevelse til tross for varmen og utrolig mye folk.
Lørdagen var avslutningsseremonien. Seremonien fant sted i den sjarmerende byen Korint, som hadde vært vårt hjem i løpet av mesterskapet. Korint, kjent for sin historie og kultur, var en passende kulisse for denne viktige begivenheten. Det var en avslappet atmosfære, som ga oss muligheten til å reflektere over våre prestasjoner og opplevelser i løpet av uken. Seremonien hadde en følelse av høytid og refleksjon. Talene som ble holdt, minnet oss om verdien av deltakelse, samhold og sportsånd. Selv om vi konkurrerte hardt, var vi også en del av en større fellesskap av skyttere fra ulike land og bakgrunner. En spesiell hyllest ble rettet mot vertslandet Hellas, som hadde åpnet dørene for oss med gjestfrihet og varme. Det var rørende å se hvor mye innsats som var blitt lagt ned av arrangørene, frivillige og lokalsamfunnet for å gjøre mesterskapet minneverdig.
Kvelden startet med en stemningsfull middag som ble arrangert spesielt for deltakerne. Maten var deilig, og med tradisjonell gresk mat. Vi delte historier og latter rundt bordene, og det var tydelig at vi hadde dannet sterke bånd med deltakere fra ulike land.
Søndagen var reisedagen hjem til Norge, en dag som utvilsomt kommer til å gå inn i historien. Vi var på flyplassen hele fire timer før avgang, men det hjalp dessverre ikke med tanke på at flyet vårt skulle gå presis. Vi tilbrakte hele tiden til flyet gikk i kø for å sjekke inn og komme oss gjennom sikkerhetskontrollen. Prosessen var preget av forvirring og treghet, og det føltes som om vi var fanget i et endeløst byråkratisk mareritt. Tiden gikk sakte, og stresset over å potensielt gå glipp av flyet økte for hvert minutt som gikk. For mange av oss var dette en skuffende og opprivende opplevelse. Etter en fantastisk uke med spenning og mestring i konkurransene, ble vi møtt med en kaotisk og frustrerende avslutning på turen. Flyplasspersonalet var overarbeidet og overveldet, og det virket som om systemet var i ferd med å bryte sammen under trykket fra reisende som forsøkte å komme seg hjem med våpen.
Når jeg ser tilbake på EM, er jeg utrolig stolt av min egen innsats og ikke minst lagets prestasjon. Jeg havnet på en 29. plass, og laget vårt ble nummer 7. Selv om disse resultatene isolert sett kanskje ikke virker imponerende, må jeg ta i betraktning mine personlige utfordringer som jeg jobber med hver dag for å bli bedre fra. Konklusjon fra EM er at taktomslag fungerte bra, selvtilliten kom på plass, og dette er noe jeg tar med meg videre sammen med laget.
Analysene etter EM viser at jeg og laget vårt må fokusere på plassering og bevegelse for å forbedre prestasjonene i kommende mesterskap. Slikt sett er jobben mot VM i 2025 og EM i 2026 allerede i gang, med troen på at vi kan fortsette å utvikle oss og oppnå enda bedre resultater i fremtiden.
Esp1 - Norwegian Sport Shooter 
Legg igjen en kommentar